You are currently browsing the archives for 2010.
Displaying 1 - 3 of 3 entries.

Flytting

  • Posted on mars 22, 2010 at 21:22

Så ble det Stavanger igjen da…

Mixa følelser ute og går her…

Føler meg tvunget,dyttet og dratt i..

I hode mitt går det om igjen og om igjen, dette skal jeg klare, bli badass igjen, drikk herje og gjør det du vil..

Som om stillheten er blitt noe skremmende for meg, noe jeg ikke vil ha lengre. Og det er sant.. Stillheten skremmer meg av og til, hvordan tankene mine løper maraton når stillheten kommer snikende. Hvordan jeg endres når stillheten kommer.

Spinning around and around and around, its so good until it goes bad. Never again let them hurt u, never again.

Kan jeg redde meg selv? Er ingen vei utenom denne gangen, ingen engel til å plukke meg opp og lime sammen bitene mer..

Noen av tankene som dukker opp ved å flytte til stavanger er mobbing, for dere som kjenner meg vet hvor dype spor det har satt seg i meg, og nå skal jeg ta fatt på en ny del av livet med en ting til i bagasjen, en spiseforstyrrelse. GUD jeg hater det ordet, skulle gjerne brent det utav ordforådet mitt. Men uansett, jeg går rundt den dag i dag og blir urolig når jeg beveger meg på enkelte steder fordi hode mitt kobler mobbing opp mot det stedet. Hvordan takler en noe sånn når en har tilgitt så mange av mobberene ens? Hvordan lærer en og holde hode hevet?

Jeg er blitt den stille forsiktige jenta som ingen legger merke til, blitt den som ikke sier til noen når en vil knuse ting i frustrasjon og sorg, som istede biter ting i seg. Hvordan skal det gå i Stavanger?

Tankene og spørsmålene er mange og svarene utydelige og grå om dagen, føler meg mer og mer utslitt, skal bli godt og sove jevnt og få litt mer aktivitet i hverdagen igjen så tankene fader bort.

Hva med spisingen min i Stavanger, vil jeg klare og holde på den bitte lille kontrollen og overtaket jeg har på tankene? Er fæl med å gå på vekta enda, den blir nok med meg, må ha kontroll på vekta, og kaloriene. Føler nesten en panikk artet følelse ved tanke på å ikke kunne veie meg og ikke kunne skjule hva jeg spiser. *Grøsse*

Som tidligere skrevet har jeg problemer med at andre ser på meg spise og følelsen av at alle tenker negativt om hva,og hvor mye jeg spiser. Frykten for å få kommentarer om mat inntak gjør at jeg selv nå, når jeg ikke spiser noe blir kvalm og følelsene og tankene rundt mat er 10x forsterket bare av tanken på at noen skal se meg spise.. Noen ganger skulle jeg bare ønske jeg kunne rive dem tankene bort, føles som en helt annen personlighet, som noen fremmed som overtar kroppen min.

Tankene om flytting er ikke bare negative, jeg gleder meg til å komme nærmere familie og få hjulpet mamma<3 Til og kunne ta litt kontroll over den frykten min, til å se gamle venner igjen, se Maria vokse opp, og kansje endelig finne kjærligheten igjen etter så mange nederlag syns jeg det er min tur til å føle den varme følelsen bre seg helt ut i fingrene igjen.

Nå derimot bare rabler jeg ukonsist så skal heller legge meg og få noen timer søvn, kansje jeg klarer være mer konsis i morgen.

Å leve med en spiseforstyrrelse, mine erfaringer.

  • Posted on mars 17, 2010 at 19:32

For det første, det er ingen fasit på det å leve med en spiseforstyrrelse og dette kan ramme mennesker i alle aldre og størrelser.

Jeg har fått diagnosen bulimi og deler MINE erfaringer, intet annet.

Kunne godt skrevet om hvordan det hele startet og mine følelser rundt det når jeg innså selv at jeg hadde et problem, men det er en sår historie for flere enn meg så jeg lar det ligge så kan heller spesiellt intresserte spørre.

Har du noensinne sittet ved et felles måltids bord og lurt på hvorfor personen spiser så lite, eller så mye? Noen ganger ligger det mer enn bare sult bak.

Jeg kan sitte ved et frokost bord, være sinnsykt sulten men allikavel kun klare og få ned en enkelt skive fordi jeg tror alle vurderer meg og legger merke til hvor mye jeg spiser, why? Fordi jeg nemlig er en plus size jente. Yepp, selv overvektige kan få spise problemer.

Føles helt jævlig når jeg først har lyst på mat at jeg ikke klarer og få meg selv til å spise meg mett fordi jeg er redd noen skal synes jeg spiser som en hest, dette fører igjen til at jeg spiser veldig lite og.

For nå er normalen for magesekken min kun 1skive, da er den forsynt for den veit det kommer ikke mer, og metthetsfølelsen tikker inn. Men hva voksent menneske kan leve på 1skive til frokost lurer du på? Tja, er kansje ikke normalen men man lærer seg desverre til å leve med det.

En spiseforstyrrelse er 90% mentalt. «Det sitter mellom øra på deg» Det har jeg fått høre så mange ganger av så mange, engelen, legen, venner, gudene veit hvor mange ganger, Gir meg mest lyst til å skrike » hold kjeft» for det er ikke bare og si, «nå skal jeg være frisk» og så være det…

Jeg er glad hver dag jeg får i meg 3måltider jeg, at kroppen værtfall får 2 av dem måltidene til faste tider.

Det er en bragd for meg.Det er og en bragd for meg og blottlegge meg her for dere, men vil ikke sitte inne med alt 🙂

Kommer litt i senere  innlegg om mine erfaring etterhvert som dem blir flere..

Ble litt jernteppe for meg dette, er mye følelser, mye negativitet så fått kjeft idag for å være negativ men prøver…

Satt og spiste suppe idag, smakte kjempegodt  (ja mat smaker godt) men etterpå så måtte jeg kjempe med meg selv for å beholde maten, ble super kvalm, var ikke noe kult. Ikke alltid jeg skjønner hvorfor jeg blir så kvalm…

Blir bare rotete og blogge nå så avslutter for idag og tørke litt støv heller 🙂

SCREAM

  • Posted on mars 16, 2010 at 23:42

I just wanna scream tonight, oh god let me scream.

Ligger på gulvet på magen i leiligheten min i skrivende øyeblikk, hele meg verker og jeg vil virkelig bare skrike og skrike, la tårene fosse og skrike av full hals.

Trodde ikke jeg hadde denne frykten i meg mere, trodde jeg hadde forsont meg med dette.

Men igjen griper denne urovekkende frykten tak i meg og hver muskel i kroppen står i spenn så smerten er ikke bare psykisk men i høyeste grad fysisk og. Er ikke klar for dette.

Er godt og hjemme hode langt nedi puta og bare lukke øynene nå, merker dette blir, «one of those nights» som min kjære venninne kaller dem.

Skulle gitt mye for å ha noen og krype inntil i kveld og bare fått trøst av.

Føler for å slite meg selv i biter og sette sammen igjen, er lenge siden jeg har hatt så vondt inni meg selv, 3små linjer i en sms, og så stor påvirkning på noens liv.

You gave me the gift of life, how is it fair that the same gift is so slowly taken away from u? It pains me so so much to se u in pain.I would give anything to take them away.

«Know Im forever near
The one you can always call
Right now all you know to fear
Are the shadows on your wall
Im here close enough
To kiss the tears you cry
And I will sing my Angel’s Lullaby»

I love u mum, oh so much… I love u