Så ble det Stavanger igjen da…
Mixa følelser ute og går her…
Føler meg tvunget,dyttet og dratt i..
I hode mitt går det om igjen og om igjen, dette skal jeg klare, bli badass igjen, drikk herje og gjør det du vil..
Som om stillheten er blitt noe skremmende for meg, noe jeg ikke vil ha lengre. Og det er sant.. Stillheten skremmer meg av og til, hvordan tankene mine løper maraton når stillheten kommer snikende. Hvordan jeg endres når stillheten kommer.
Spinning around and around and around, its so good until it goes bad. Never again let them hurt u, never again.
Kan jeg redde meg selv? Er ingen vei utenom denne gangen, ingen engel til å plukke meg opp og lime sammen bitene mer..
Noen av tankene som dukker opp ved å flytte til stavanger er mobbing, for dere som kjenner meg vet hvor dype spor det har satt seg i meg, og nå skal jeg ta fatt på en ny del av livet med en ting til i bagasjen, en spiseforstyrrelse. GUD jeg hater det ordet, skulle gjerne brent det utav ordforådet mitt. Men uansett, jeg går rundt den dag i dag og blir urolig når jeg beveger meg på enkelte steder fordi hode mitt kobler mobbing opp mot det stedet. Hvordan takler en noe sånn når en har tilgitt så mange av mobberene ens? Hvordan lærer en og holde hode hevet?
Jeg er blitt den stille forsiktige jenta som ingen legger merke til, blitt den som ikke sier til noen når en vil knuse ting i frustrasjon og sorg, som istede biter ting i seg. Hvordan skal det gå i Stavanger?
Tankene og spørsmålene er mange og svarene utydelige og grå om dagen, føler meg mer og mer utslitt, skal bli godt og sove jevnt og få litt mer aktivitet i hverdagen igjen så tankene fader bort.
Hva med spisingen min i Stavanger, vil jeg klare og holde på den bitte lille kontrollen og overtaket jeg har på tankene? Er fæl med å gå på vekta enda, den blir nok med meg, må ha kontroll på vekta, og kaloriene. Føler nesten en panikk artet følelse ved tanke på å ikke kunne veie meg og ikke kunne skjule hva jeg spiser. *Grøsse*
Som tidligere skrevet har jeg problemer med at andre ser på meg spise og følelsen av at alle tenker negativt om hva,og hvor mye jeg spiser. Frykten for å få kommentarer om mat inntak gjør at jeg selv nå, når jeg ikke spiser noe blir kvalm og følelsene og tankene rundt mat er 10x forsterket bare av tanken på at noen skal se meg spise.. Noen ganger skulle jeg bare ønske jeg kunne rive dem tankene bort, føles som en helt annen personlighet, som noen fremmed som overtar kroppen min.
Tankene om flytting er ikke bare negative, jeg gleder meg til å komme nærmere familie og få hjulpet mamma<3 Til og kunne ta litt kontroll over den frykten min, til å se gamle venner igjen, se Maria vokse opp, og kansje endelig finne kjærligheten igjen etter så mange nederlag syns jeg det er min tur til å føle den varme følelsen bre seg helt ut i fingrene igjen.
Nå derimot bare rabler jeg ukonsist så skal heller legge meg og få noen timer søvn, kansje jeg klarer være mer konsis i morgen.
